Jeg fikk GBS 7. september 2005. Det startet med sterke ryggsmertet som kom over natten.

Gikk til legen flere ganger i løpet av en kort uke, p.g.a sterke smerter. Det var ikke mulig å få sove på grunn av at ryggen verket. Gikk og vandret hele natten. Fikk sterke smertestillende tabletter (som ikke virket).
I løpet av et par dager fikk jeg store problem med å gå trapper. Følte meg som en olding mens jeg kreket meg opp og ned.

Kontaktet lege igjen som ba meg kontakte fysioterapeut , samt sjukmelde meg.
Ikke så enkelt for en selvstendig næringsdrivende som driver alene. Denne uken var jeg alene hjemme med barna. Min mann var bortreist. Han kom tilbake mandag kveld.

Tirsdag formiddag dro vi igjen til lege. Han anbefalte meg da kiropraktor i en naboby en times tid unna. Ringte til kiropraktoren og fikk time dagen etter.
Før vi dro hjem dro vi til hjelpemiddelsentralen og lånte et par krykker.

Onsdag morgen kjørte mannen min to av barna til skolen. Skulle imens en tur på toalettet. Det er ca.5 cm høydeforskjell fra gang opp til bad. Det var veldig problematisk å løfte føttene for å komme meg inn dit. Resultatet var at føttene sviktet og jeg datt med krykkene. Ble blå på både armer og hoft.

Da vi skulle til kiropraktoren ca. en times tid etter, ville ikke føttene bære meg. Mannen min bære meg ned trappen og ut i bilen. Dro til nabobyen. Mannen bar meg inn. Vi var optimistiske da og regnet med at jeg skulle få hjelp så jeg kunne gå ut igjen selv.
Resultatet var at kiropraktoren ikke fann noe med ryggen som tilsa at jeg ikke kunne gå.
Han lurte på om det kunne være borrelia på grunn av flåttbitt.
Ringte til legekontoret vårt igjen og sa at det hastet. Måtte få komme til lege samme dag. Vi kjørte direkte dit (ca. 1 times tid).

Var skuffet da jeg ikke kom til fastlegen. Men det varte ikke lenge. Det viste seg at han som hadde legevakt også jobbet på nevrologisk avdeling på det nærmeste sjukehuset.
Han såg på meg. Da hadde også halve ansiktet blitt lammet, samt at jeg ikke klarte å gå.
Fikk beskjed om at han ikke ville skremme meg med blålys og sirene, men at jeg måtte rett på sjukehuset. Ble ikke skremt, men glad for at jeg endelig skulle få hjelp. Ble forklart hva han trodde det var, nemlig GBS.

For å gjøre en historie kort, kom jeg i gode hender på sjukehuset.
Var veldig svak da jeg kom dit, så etter undersøkelse av nervetrådene og ryggmargs-prøve, kom jeg på overvåkningsavdeling på sjukehuset. Først hadde jeg fått grundig informasjon av overlege, så jeg visste hvor dårlig jeg kunne bli, men at det ville snu og bli bra igjen.
Ble så svak i hendene at jeg ikke orket å holde en brødskive. Føttene ble også helt lammet. Klarte ikke en gang å snu meg i senga. Det var faktisk det verste , for ryggen verket fortsatt.

Etter et par dager startet jeg med intravenøs kur. Fikk i tillegg en fjorten dagers antibiotikakur mot borrelia, fordi det også ble påvist under ryggmargsprøven.

Den første tiden på sykehuset mens jeg lå på intensiv avdelingen, var jeg så dårlig at jeg ville ikke ta i mot besøk og telefoner. Kun min mann fikk komme. På grunn av lammelse i halve ansiktet var det vanskelig å snakke, så i denne perioden prioriterte jeg kun å tenke på meg selv. Hadde ikke lyst å bruke krefter på å være sosial.

Det tok 1 1/2 uke så ble jeg overført til nevrologisk avdeling. Endelig følte jeg meg bedre. Nå hadde jeg også overskudd til å være litt sosial, så de første besøkende fikk komme.
De første dagene måtte de løfte meg i seil , for å komme meg over i rullestol. Det var en stor opptur da jeg etter et par dager greidde å komme meg over i rullestolen selv.

Startet med trening hos fysioterapeut. Prøvde å stå oppreist på beina og balansere fra fot til fot. Etter hvert ble jeg sterkere i armene, så jeg klarte å løfte opp kroppen fra sittende stilling.
Treningene hos fysioterapeuten ga meg selvtillit til å mestre kroppen og prøve det jeg ikke trodde jeg mestret.

Etter tre uker på sykehuset, ble jeg sendt til et opptreningssenter.
Her fikk jeg eget rom, trening av fysioterapeut og god pleie .
Nå var jeg heldigvis kommet så langt at jeg klarte å gå på toalettet selv + dusje alene. Prøvegikk mine første skritt på treningsrommet.

Første helgen fikk jeg besøk av familien. Da satt jeg i rullestol.
Neste helg fikk jeg også besøk, da gikk jeg med rullator.
Tredje helgen kom også familien, da gikk jeg uten støtte!

Etter tre uker på opptreningssenteret fikk jeg reise hjem. Da hadde jeg vært hjemmefra i seks uker. Det var veldig godt å komme seg tilbake til et normalt familieliv igjen.
Ble forkjølet og veldig utslått første uken hjemme. Det var en overgang å gå fra dekket bord og til å overta disse rutinene selv.

Nå er jeg heldigvis kommet meg veldig godt. Klarer både å gå og løpe. Har heller ikke problem med å gå trapper lengre.

Men noen plager må man tydeligvis ha selv om kroppen funksjonerer igjen. Har veldig uro/ irritasjon i venstre hånd. Den plager meg konstant. Går fortsatt på Neurontin. Om morgenen kjennes det ut som om fotsålene er stivnet, men det går over når jeg står opp og beveger meg.

Tross alt tenker jeg at jeg har vært veldig heldig og kommet meg raskt. På sykehuset så de at jeg var den som hadde kommet meg raskest.

Er nå takknemlig for at jeg kan gå igjen, samt være hjemme sammen med mann og ikke minst barna. Har fire barn fra 3 - 16 år. Det var også rart for barna at mamma ble dårlig. Den yngste startet å kalle meg med navn og ikke for mamma! Etter en måned hjemme ble jeg heldigvis tilgitt for at jeg ble borte, og nå er jeg mamma igjen.

Laila A. Bjølstad
Nordvestlandet, Norge
12.2005

---

© Copyright 2001-2007 S. Marcussen. All rights reserved.
Oplysningerne på denne website er udelukkende beregnet til information. De hverken må eller kan bruges som basis for at stille diagnoser eller fastlægge behandlinger. Har man mistanke om, at man lider af Guillain-Barré syndrom bør man hurtigst muligt søge læge. For yderligere oplysninger venligst besøge http://www.jsmarcussen.com/gbs eller email jsmarcussen@mail.tele.dk