|
Jeg fikk GBS 7. september 2005. Det startet med sterke ryggsmertet
som kom over natten.
Gikk til legen flere ganger i løpet av en kort uke,
p.g.a sterke smerter. Det var ikke mulig å få
sove på grunn av at ryggen verket. Gikk og vandret hele
natten. Fikk sterke smertestillende tabletter (som ikke virket).
I løpet av et par dager fikk jeg store problem med
å gå trapper. Følte meg som en olding mens
jeg kreket meg opp og ned.
Kontaktet lege igjen som ba meg kontakte fysioterapeut ,
samt sjukmelde meg.
Ikke så enkelt for en selvstendig næringsdrivende
som driver alene. Denne uken var jeg alene hjemme med barna.
Min mann var bortreist . Han kom tilbake mandag kveld.
Tirsdag formiddag dro vi igjen til lege. Han anbefalte meg
da kiropraktor i en naboby en times tid unna. Ringte til kiropraktoren
og fikk time dagen etter.
Før vi dro hjem dro vi til hjelpemiddelsentralen og
lånte et par krykker.
Onsdag morgen kjørte mannen min to av barna til skolen.
Skulle imens en tur på toalettet. Det er ca.5 cm høydeforskjell
fra gang opp til bad. Det var veldig problematisk å
løfte føttene for å komme meg inn dit.
Resultatet var at føttene sviktet og jeg datt med krykkene.
Ble blå på både armer og hoft.
Da vi skulle til kiropraktoren ca. en times tid etter, ville
ikke føttene bære meg.
Mannen min bære meg ned trappen og ut i bilen. Dro til
nabobyen. Mannen bar meg inn. Vi var optimistiske da og regnet
med at jeg
skulle få hjelp så jeg kunne gå ut igjen
selv.
Resultatet var at kiropraktoren ikke fann noe med ryggen som
tilsa at jeg ikke kunne gå.
Han lurte på om det kunne være borrelia på
grunn av flåttbitt.
Ringte til legekontoret vårt igjen og sa at det hastet.
Måtte få komme til lege samme dag. Vi kjørte
direkte dit (ca. 1 times tid).
Var skuffet da jeg ikke kom til fastlegen. Men det varte ikke
lenge. Det viste seg at han som hadde legevakt også
jobbet på nevrologisk avdeling på det nærmeste
sjukehuset.
Han såg på meg. Da hadde også halve ansiktet
blitt lammet, samt at jeg ikke klarte å gå.
Fikk beskjed om at han ikke ville skremme meg med blålys
og sirene, men at jeg måtte rett på sjukehuset.
Ble ikke skremt, men glad for at jeg endelig skulle få
hjelp. Ble forklart hva han trodde det var, nemlig GBS.
For å gjøre en historie kort, kom jeg i gode
hender på sjukehuset.
Var veldig svak da jeg kom dit, så etter undersøkelse
av nerve-trådene og ryggmargsprøve, kom jeg på
overvåkningsavdeling på sjukehuset. Først
hadde jeg fått grundig informasjon av overlege, så
jeg visste hvor dårlig jeg kunne bli, men at det ville
snu og bli bra igjen.
Ble så svak i hendene at jeg ikke orket å holde
en brødskive. Føttene ble også helt lammet.
Klarte ikke en gang å snu meg i senga. Det var faktisk
det verste , for ryggen verket fortsatt.
Etter et par dager startet jeg med intravenøs kur.
Fikk i tillegg en fjorten dagers antibiotikakur mot borrelia,
fordi det også ble påvist under ryggmargsprøven.
Den første tiden på sykehuset mens jeg lå
på intensiv avdelingen, var jeg så dårlig
at jeg ville ikke ta i mot besøk og telefoner. Kun
min mann fikk komme. På grunn av lammelse i halve ansiktet
var det vanskelig å snakke, så i denne perioden
prioriterte jeg kun å tenke på meg selv. Hadde
ikke lyst å bruke krefter på å være
sosial.
Det tok 1 1/2 uke så ble jeg overført til nevrologisk
avdeling. Endelig følte jeg meg bedre. Nå hadde
jeg også overskudd til å være litt sosial,
så de første besøkende fikk komme.
De første dagene måtte de løfte meg i
seil , for å komme meg over i rullestol. Det var en
stor opptur da jeg etter et par dager greidde å komme
meg over i rullestolen selv.
Startet med trening hos fysioterapeut. Prøvde å
stå oppreist på beina og balansere fra fot til
fot. Etter hvert ble jeg sterkere i armene, så jeg klarte
å løfte opp kroppen fra sittende stilling.
Treningene hos fysioterapeuten ga meg selvtillit til å
mestre kroppen og prøve det jeg ikke trodde jeg mestret.
Etter tre uker på sykehuset, ble jeg sendt til et opptreningssenter.
Her fikk jeg eget rom, trening av fysioterapeut og god pleie
.
Nå var jeg heldigvis kommet så langt at jeg klarte
å gå på toalettet selv + dusje alene. Prøvegikk
mine første skritt på treningsrommet.
Første helgen fikk jeg besøk av familien. Da
satt jeg i rullestol.
Neste helg fikk jeg også besøk, da gikk jeg med
rullator.
Tredje helgen kom også familien, da gikk jeg uten støtte!
Etter tre uker på opptreningssenteret fikk jeg reise
hjem. Da hadde jeg vært hjemmefra i seks uker. Det var
veldig godt å komme seg tilbake til et normalt familieliv
igjen.
Ble forkjølet og veldig utslått første
uken hjemme. Det var en overgang å gå fra dekket
bord og til å overta disse rutinene selv.
Nå er jeg heldigvis kommet meg veldig godt. Klarer både
å gå og løpe. Har heller ikke problem med
å gå trapper lengre.
Men noen plager må man tydeligvis ha selv om kroppen
funksjonerer igjen. Har veldig uro/ irritasjon i venstre hånd.
Den plager meg konstant. Går fortsatt på Neurontin.
Om morgenen kjennes det ut som om fotsålene er stivnet,
men det går over når jeg står opp og beveger
meg.
Tross alt tenker jeg at jeg har vært veldig heldig og
kommet meg raskt. På sykehuset så de at jeg var
den som hadde kommet meg raskest.
Er nå takknemlig for at jeg kan gå igjen, samt
være hjemme sammen med mann og ikke minst barna. Har
fire barn fra 3 - 16 år. Det var også rart for
barna at mamma ble dårlig. Den yngste startet å
kalle meg med navn og ikke for mamma! Etter en måned
hjemme ble jeg heldigvis tilgitt for at jeg ble borte, og
nå er jeg mamma igjen.
Laila A. Bjølstad
Nordvestlandet, Norge
12.2005
|
